- Hva er atombomben?
- Hvordan fungerer en atombombe?
- Hvem oppfant atombomben?
- Hiroshima og Nagasaki atombomber
Vi forklarer hva atombomben er, dens typer, oppfinnelse og hvordan den fungerer. Også Hiroshima- og Nagasaki-bombene.
Hva er atombomben?
Atombomben, også kalt atomvåpen, er en type sprengstoff som opererer på grunnlag av kjernefysiske kjedereaksjoner. Den brukes, som alle våpen av denne størrelsen, til strengt militære formål.
Disse typer bomber er de mest ødeleggende og dødelige enhetene som noen gang er oppfunnet av menneskeheten. De er klassifisert som masseødeleggelsesvåpen, hvis bruk i dag er underlagt strenge konvensjoner og protokoller internasjonal
En atombombe kan variere både i destruktiv kapasitet og i materialene den er laget av, som utsettes for en eksoterm reaksjon veldig voldsom, men når den detoneres, genererer den vanligvis en gigantisk røyksky i form av en sopp, veldig gjenkjennelig.
Bare to atombomber har blitt sluppet mot sivile mål i landet historie. Resultatet var katastrofalt mht død, ødeleggelse og gjenværende effekter.
Sistnevnte skyldes det faktum at denne typen bomber ikke bare gir en umiddelbar støt, men også sprer ustabile atomelementer (det vil si radioaktivt materiale) overalt. Dermed endrer de permanent biokjemi av levende vesener rundt, på grunn av radioaktiv forgiftning.
I henhold til deres komponenter og deres virkemåte, kan atombomber være av følgende typer:
- Uranbombe. Den første typen atombombe oppfunnet i løpet av andre verdenskrig, er sammensatt av spaltbare isotoper (det vil si brytes gjennom spesifikke fysiske prosedyrer) av en kjemisk element kalt uran (U), som U235. Av denne typen var bombene sluppet over Hiroshima og Nagasaki, tilsvarende hundrevis av tonn TNT som eksploderte i kor.
- Plutonium bombe. Utstyrt med en design Denne versjonen av bomben er mer kompleks enn uran og bruker en mengde plutonium (Pu) på størrelse med en tennisball, omgitt av kraftige plasteksplosiver som, når de detoneres, komprimerer metall på størrelse med en klinkekule, og produserer dermed en ukontrollert kjernefysisk fisjonsreaksjon som ødelegger alt i dens nærhet og frigjør enorme mengder ioniserende stråling.
- Hydrogenbombe. Også kalt H-bomben, fusjonsbomben eller termonukleær bombe, skiller den seg fra de andre ved at den bruker det motsatte fysiske prinsippet: i stedet for å spalte tunge elementer, smelter den sammen lette elementer som hydrogen (H). For dette er det nødvendig å ha spesifikke isotoper av dette elementet, for eksempel deuterium (2H) eller tritium (3H), som utsettes for den innledende energien til en mindre fisjonsatombombe, og dermed produserer kjedereaksjonen som smelter sammen hydrogenkjerner, slipper ut store deler av Energi og av varme. Med denne typen pumpe kan det oppnås på et øyeblikk temperaturer like høyt som kjernen av Sol (15 millioner grader Celsius).
- Bombe av nøytroner. Nøytronbomber, kjent som N-bomber eller økte direktestrålingsbomber, er avledet fra den samme H- eller hydrogenbomben, noe som forårsaker en lavere innledende fisjonsreaksjon (primærreaksjonen) og en større fusjon av elementene (sekundærreaksjonen). Dette resulterer i en bombe som gir lav fysisk ødeleggelse, men opptil syv ganger mer radioaktivitet på kort tid. vær, enn den kraftigste hydrogenbomben. Dette betyr at det er mye mer dødelig for levende vesener.
Hvordan fungerer en atombombe?
Atombomber er styrt av prinsippene for atomreaksjon, det vil si av lovene til fysisk angående oppførselen til atomkjerner.
Dens generelle betydning er å utløse en kjedereaksjon som påvirker alle atomene i det brennbare materialet, og på noen få sekunder frigjøres en enorm mengde energi, produktet av transformasjonen av en atom i andre.
Dette kan skje på to måter, som vi allerede så på i begynnelsen:
- Kjernefysisk fisjon. Det er et spørsmål, enkelt sagt, om å bryte atomkjernen, spesielt de av tunge materialer, som har voluminøse kjerner fulle av energi. Dette oppnås ved å bombardere dem med frie nøytroner, for å destabilisere kjernefysiske sammensetning og fremme brudd på kjernen, og generere ustabile atomer som starter en lang prosess med forfall, til de blir stabile elementer som f.eks. lede.
- Kjernefysisk fusjon. I dette tilfellet snakker vi om prosessen mot fisjon, som derfor består av foreningen av to atomkjerner for å danne en ny, større og tyngre, fra to lette grunnstoffer. Denne prosessen frigjør mye mer energi enn fisjon, og er den samme som skjer inne i stjerner, som er, sett slik, enorme atomeksplosjoner i rom. Det skal imidlertid bemerkes at kjernefysisk fusjon ikke har vært styrt med samme kapasitet som fisjon, verken i bomber eller i atomreaktorer, slik at fusjonsbomber faktisk er fisjon/fusjonsbomber, siden de krever en innledende eksplosjon som utløser for fusjonen.
Uansett er atombomber avhengig av en kjedereaksjon, der et atom reagerer og frigjør energi og nøytroner løs som kan få naboatomet til å reagere, som gjentar operasjonen og så videre, raskere og raskere og mer massiv.
Hvem oppfant atombomben?
Som mange andre store (og forferdelige) oppfinnelser av menneskeheten, har ikke atombomben en eneste forfatter, men er et resultat av en mangfoldig rekke innsats og undersøkelser. Mange av dem skjedde innenfor rammen av andre verdenskrig (1939-1945).
Imidlertid er to teoretiske fysikere, en tysk og en amerikansk, ofte navngitt som hovedhjernene: Albert Einstein (1879-1955) og Robert Oppenheimer (1904-1967).
Den kjente forfatteren av relativistisk fysikk, Einstein la det teoretiske grunnlaget for det som senere førte til atombomben, med sin Relativitetsteorien Special, utgitt i 1905, og fremfor alt med sin velkjente formel E = m.c2, det vil si at energien er lik masse av lysets hastighet kvadrat.
Denne formelen tillot kunststykket å konvertere masse til energi og energi til masse, noe som i bunn og grunn er det som skjer i atombombereaksjoner: et atom blir "brukt" og en del av seg selv omdannes til fri energi.
Senere på det samme 1900-tallet dyrket forskjellige fysikere i Nazi-Tyskland sin kunnskap om atomkjerner. Blant dem var fysikeren Niels Bohr, som teoretisk utviklet kjernefysisk fisjon, og også Otto Hans og Lise Meitner, som utviklet bombardementet av atomkjerner med nøytroner, og forsøkte å oppdage grunnstoffer tyngre enn uran.
Mange av disse forskerne måtte flykte fra landet sitt, da de var jøder av avstamning. Så dette kunnskap nådde USA, hvor andre forskere som Enrico Fermi, Richard Feynman og John von Neumann også kunne bidra til det såkalte Manhattan-prosjektet: det amerikanske forsøket på å utvikle en atombombe før nazistene.
Manhattan-prosjektet ble ledet, nettopp, av en av de mest privilegerte vitenskapelige hjernene i USA: Robert Oppenheimer. Den lå i Los Alamos-ørkenen, i New Mexico, hvor den første atombomben i menneskehetens historie ble detonert 16. juli 1945, under kodenavnet duppeditt ("gjenstand").
Det sies at Oppenheimer selv, da han innså hva de hadde oppnådd, husket vers av den hellige bok Hinduisme, den Bhagavad-guita: "Nå blir jeg døden, verdens ødelegger."
Hiroshima og Nagasaki atombomber
I Hiroshima er Genbaku-kuppelen bevart i ruiner som et monument.De eneste atombombene falt på populasjoner sivile var de som USAs regjering kastet på byer Hiroshima og Nagasaki henholdsvis 6. og 9. august 1945.
Disse bombene ble kalt «Little Boy» og «Fat Man» og drepte øyeblikkelig 140 000 og 80 000 mennesker i hver by, hvorav 15 % til 20 % skyldtes radioaktiv forgiftning, som også etterlot arvelige genetiske følgetilstander i befolkningen.
Bombardementet var ment å tvinge frem Myndighetene Japanere til å overgi seg betingelsesløst, etter nederlaget til deres tyske og italienske allierte.
USAs regjering bestemte seg for å angripe sivilbefolkningen for å spare seg selv for kostnadene i sine egne menneskeliv som ville bety å kjempe mot Japan på Stillehavsfronten, i det som allerede hadde vært en krig grusomt og kostbart for alle. Rettferdiggjort eller ikke, USA er til dags dato det eneste landet som har sluppet et atomvåpen på fiendtlige befolkninger.